Nytt frå NFD

Folkemusikk og dans er kunstuttrykk som må behandlast på lik line med andre kulturuttrykk i samfunnet. Den klassiske norske tradisjonsmusikken og dansen har så langt ikkje hatt ein profesjonell overbygning i form av nasjonal arena eller institusjon, til forskjell frå teater, vestleg klassisk kunstmusikk og opera. Norge har sjølvsagt eit særskilt ansvar for å ivareta våre eigne tradisjonar, slåttespelet, kvedinga og bygdedansen, som er ein unik del av verdens kulturarv. I eit moderne internasjonalisert samfunn står desse tradisjonane og kvalitetane i fare for å forvitre.
Norge får nå ein nasjonal frittståande institusjon på premissa til sjangeren. Ein profesjonell overbygnad og eit fyrtårn for denne kulturarven og ein arena for den veksande gruppa av profesjonelle og unge utøvarar, også inkludert utøvarar av tradisjonsmusikk med annan stadeigen bakgrunn enn den norske.
Dette har eit samla folkemusikkmiljø fått brei støtte i Stortinget til å arbeide vidare med.

Av Halvard Kaasa

Norsk klassisk tradisjonsmusikk og -dans (folkemusikk og -dans) har gjennom historia spela svært ulike roller i det nasjonale og lokale kulturlivet. Norge skal snart feire 100-årsjubileum som sjølvstendig nasjon, og frå 1814 og framover mot 1905 var folkemusikken, dansen og tilhøyrande folkekunst viktige nasjonale symbol for ein gryande nasjon som skulle stå på eigne bein.
Faktisk var denne musikken og dansen dominerande kulturuttrykk i store delar av den norske befolkninga i ein lang periode fram til meir lydsterke instrument tok til å rå grunnen på 1900-talet. Offentlege styresmakter såg ikkje grunn til å hegne om desse kulturuttrykka i særleg grad, slik ein har gjort med den europeiske kunstmusikken og mange andre musikksjangrar. Det var fyrst på slutten av forrige hundreåret at løyvingane auka noko, men da og i svært beskjeden grad. Materielle kulturuttrykk som vart skapt i perioden før og etter 1814 var det derimot stor vilje til å bevare.

Kulturmeldinga (St. meld. Nr. 48 (2002 – 2003)) slår fast at "Noreg er åleine om å kunna verna, forvalta, og føra vidare den norske folkemusikken og folkedansen. Det er ei viktig oppgåve å syta for at denne kulturressursen er tevlefør i eit moderne, profesjonelt kulturliv. Folkemusikken har dei siste tiåra fått fleire utøvarar på høgt nivå, fleire arenaer og større publikum, og det skjer nytenking når det gjeld formidlings- og samversformer. Det er behov for meir samla innsats for å styrkja grunnlaget for produksjon og formidling." 
Til samanlikning syner budsjettforslaget for 2004 for dei statlege symfoniorkestra Oslo-Filharmonien og Stiftelsen Harmonien h.h.v. 81,8 mill kr og 69,9 mill. kr. Driftsbudsjettet for Den norske opera for 2004 er føreslege til 227,5 mill kr. Framlegget til auke frå 2003 - 2004 for Oslo- og Bergensfilharmonien samt Operaene utgjer vel 26,6 mill kr. Heile orkestersektoren (inkl. Operaen) sysselset rundt 500 musikarar på heltid, 30 musikarar på deltid, og gjev i tillegg sysselsetjing til ei kjerne på ca 100 frilansmusikarar. Norsk klassisk tradisjonsmusikk har inga slike midlar i dag. Vi unner symfoniorkestra kvar krone. Men når vi har råd til å bruke såpass på denne sjangeren, så burde det vere mogleg nå også å bruka penger på profesjonelle utøvarar innan tradisjonsmusikk.

Vi er midt oppe i globaliseringsprosessar med kommunikasjonsfart på fleire tusen km i sekundet, og det er ikkje lenger geografiske barrierar som fremjar utvikling av lokale musikk- og dansedialektar, slik føresetnaden var for utviklinga av den høge kvaliteten og mangfaldet på folkemusikken vår. Tvert om er kommunikasjonen så god at dei lokale særprega er i ferd med å bli borte. I dette kommunikasjonssamfunnet hadde vi ikkje fått utvikla lokale musikk- og danseformer slike som slåttemusikken og bygdedansane er. Spørsmålet om kva som er "kul" musikk bestemmast og i liten grad av folket. Den rolla er overteken av store tunge kommersielle og internasjonale aktørar.

Altså på høg tid å gjera noko. Og etter Kulturmeldinga seier no styresmaktene at dei vil ta ansvaret for denne delen av norsk kultur alvorleg. Ei viktig konkretisering av dette offentlege ansvaret er at det nå skal opprettast eit fast produksjonsmiljø for folkemusikk og dans i Norge.

Tanken om eit folkemusikkens hus er gamal. Ideen om å utvikle ein slik norsk institusjon for klassisk tradisjonsmusikk og dans starta NFD å arbeide med for om lag 10 år sidan. Vi har vore innom ulike former og innhald, og for to år sidan la vi saka fram for Landslaget for Spelemenn, Noregs Ungdomslag og Rådet for folkemusikk- og folkedans som alle støtta tiltaket. Saka blei presentert i eit fellesnotat for Kulturdepartementet i møte med kulturministeren den 28.05.02. der det mellom anna stend:
"Det trengst ei scene i hovudstaden som kan laga produksjonar og ta i mot forestillingar produsert andre stader; eit nasjonalt fyrtårn for rikdomen og breidda i folkemusikken og dansen i Noreg. Ei slik scene må ha spesialisert kunstnarleg kompetanse på produksjon og marknadsføring, og vil gjennom verksemda si nå fram til nye publikumsgrupper nasjonalt og internasjonalt. På sikt bør det etablerast nokre mindre regionale scener med likarta mål."
Dette felles notatet kom som konkretisering og oppfølging av Georg Arnestad sin utgreiing Om folkemusikk og folkedans i det seinmoderne Noreg (2001), og har vore utgangspunktet for det vidare arbeidet med saka.

Folkemusikkutdanningane på høgskule- og universitetsnivå har dei siste åra skaffa tilvekst av mange utøvarar på høgt teknisk nivå med gode musikkunnskapar og framifrå scenedugleik. Den kunstnarlege utfaldinga og kvaliteten er på same nivå som for andre kunstuttrykk, og utøvarane og organisasjonane har ambisjonar om å nå ut med stoffet.
Eit nasjonalt produksjonsmiljø vil gjera det mogleg å få nytte av investeringane som er gjort i utdanning, og å vidareutvikle desse ressursane til glede for norsk kulturskaping og for arbeidet med å vidareføre folkemusikken og dansen. Ei av dei viktige oppgåvene blir å utvikle dei kunstnarlege uttrykka og å gje nye publikumsgrupper høve til å oppleva slåttespel, kveding og bygdedans på høgt nivå - fristilt frå nasjonalromantisk og folkloristisk innpakking.
Me ser for oss ein frittståande profesjonell institusjon med ein klar moderne identitet og profil;

Mål for denne aktiviteten må vere:

Me har mykje å ta av. For eksempel har fleire frilansgrupper i Norge dei siste åra fått fram sceneframføringar bygd på folkemusikk og dans av særleg høg kunstnarleg kvalitet (- nokre med Nordisk samarbeid, nokre gjennom produksjonssamarbeid med Rikskonsertane, ulike festivalar og andre). Mange av utøvarane i desse produksjonane er unge utøvarar som arbeider målmedvetne med å etablere seg som artistar. Men på grunn av ressursmangel er det svært avgrensa høve til å få synt desse produksjonane til eit breiare publikum.

Oppretting av ein riksscene for sjangeren, med eit profesjonelt miljø for utvikling av framsyningar og produksjonskompetanse, med ein tilpassa scene til framføring av eigne produksjonar - og med ressursar til turnering i Norge og i utlandet, blir av stor betyding for folkemusikk- og dansemiljøet - og for heie det norske kulturlivet.

I dag står me på startstreken til å forme og gje denne riksscenen innhald. Ei stor utfordring som krev oversyn, kunnskap, samhald og klokskap.

Det er sjølvsagt ikkje slik at dette kan gjerast i ein fei, det kan vera mange vegar å gå og mange fallgruver. Det trengs truleg noko tid. Me skal prøve ut ulike arbeidsmetodar og reiskapar, det skal formast ein kunstnarleg politikk og me må ha ein debatt gåande for å foredle institusjonen vår slik at han fell inn i måla, blir produktiv, effektiv og gjev dei resultata folkemusikkmiljøet og samfunnet ønskjer og treng. Det er godt å vita at me har Stortinget i ryggen når me nå tek til på dette arbeidet, og at me har eit framifrå samarbeid innan sektoren som gjev von om at eit Folkemusikkens hus i Oslo skal vera med å gjera Norge til ein større kulturnasjon.